Nei?

For å si det på den måten, hadde ikke klassen kommet på besøk i dag, hadde jeg nok gått amok iløpet av kort tid. Jeg greier snart ikke mer. Jeg blir psykisk syk. Det er tungt. Jeg går glipp av så altfor mye. Tror jeg selv da. Jeg hater dette. Jeg vil seriøst ikke mer. Sure, alt blir bedre når jeg kommer hjem, det tror jeg på. Selvsagt. Auch. I tillegg til at jeg blir et vrak av å ligge her, har jeg konstant smerter i tærne mine. Nevrologen visste ikke hva det var. Jeg lar det ligge, jeg gjør ingenting med det. Jeg forblir i smerte. Like greit. Tror jeg da. Smertene blir ikke svakere og svakere, men jeg blir vant med dem. De første ukene vrei jeg meg i smerte, fikk ikke sove om nettene, nå er det heldigvis bedre.
Nå har jeg ikke veneflon i armen heller. Google it. Jeg burde hatt det, om det hadde skjedd noe. Men sykepleieren tok den ut når jeg skulle dusje, og jeg har ikke fått ny. Jeg klager ikke. Den var vond, jeg var rød. Men nå føles det ut som om jeg har en død orm inni armen. Ekkelt? Ja.
Noe annet jeg irriterer meg oransje over, er boksen jeg har hengende rundt halsen. Den sjekker hjerterytmen min og holde kontroll på det. Det er flere ledninger uttav den som er festet på kroppen min. To på brystet og noen på hver side av magen. Det klør. OG, jeg får vondt i nakken. Noe så jævlig og. Hele tiden må jeg ha den på, unntatt når jeg skal dusje, ta mr, ultralyd eller noe annet sånt.
Jeg har mer, jeg har hodepine. Legen min hjemme sa at jeg har tensjonshodepine. Det vil si stresshodepine. Hva faen?! Jeg stresser ikke :) Ikke sånn egentlig. Ikke som jeg vet. Ikke sånn karrierekvinnestressing. Jeg tenkte, siden jeg nå har havnet på sykehus, så forsvinner hodepinen. Men nei, etter etter et par uker her, kom den tilbake. Hver dag, hver jævla dag. Jeg får paracet 3 ganger daglig. Jeg merker det på kroppen med en gang om jeg ikke får paracet. Jeg orker ingenting.

Men dette var litt av et klageinnlegg, på bokmål vel og merke. Drit i alle skriveleifene mine. Jeg elsker dem. Vi snakkes